FMIs uttalelse av 12.3.05 om:

Ot.prp. nr. 33 (2004-2005) Om lov om forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion mv. (diskrimineringsloven)

Uttalelsen er fra før den nye utlendingsloven ble behandlet i Stortinget. Få har lest denne da mange aviser nektet å trykke uttalelsen.

Da Stortinget 14. september i fjor enstemmig med de 149 tilstedeværende stemmer besluttet å endre grunnlovens § 100 – bestemmelsen om trykkefrihet - innebar dette en meget betydelig innskrenkning i domstolenes rett til å kontrollere Stortingets maktutøvelse på dette området, og dermed nordmenns ytringsfrihet. Den maktfordeling som grunnloven la til grunn i 1814 ble med andre ord vesentlig forrykket ved denne grunnlovendringen, som i betydelig grad avskjærer domstolenes adgang til å vurdere om nye lover på dette området kan være i strid med grunnlovens prinsipp om ytringsfrihet. Innskrenkningene og unntakene i grunnlovens § 100 er blitt så mange og så omfattende at det er blitt lite igjen av domstolenes prøvingsrett.

Denne grunnlovendringen er en skremmende oppfølging av de endringer i husleieloven og lovene om borettslag og eierseksjoner som ble foretatt i vårsesjonen 1993 hvor nordmenn mistet den eldgamle frihet og rettighet å leie ut til hvem man vil og inngå bofellesskap med hvem man vil. Og tilsvarende endring i arbeidsmiljøloven § 55 A som forbyr arbeidsgivere å ansette hvem man vil. Alle disse bestemmelser gjelder varige tillitsforhold, hvor også rent personlige følelser ofte kan være av vesentlig betydning, særlig i små bedrifter og i private utleieforhold. Det har vært en hevdvunnen rett og en selvfølge fra gammelt av at dette er avgjørelser hvor eier, utleier og bedriftsledere alltid har hatt rett til å treffe den avgjørelse han eller hun har funnet riktig. Dette har vært en av nordmenns friheter og rettigheter innen vårt demokratiske rettssystem. Det er bare under den tyske okkupasjonen at nordmenn har vært fratatt retten til å disponere sin egen eiendom ved utleie eller ved å nekte utleie.

Alt dette er friheter og rettigheter som nåværende regjering og storting har fratatt den norske befolkning. Men det verste er at disse innskrenkninger i nordmenns personlige frihet ikke først og fremst er til fordel for norske utgrupper og svaktstillede nordmenn, men til fordel for alle slags utlendinger og innvandrere, som har klart å klore seg fast i Norge med god hjelp av ynkelige politikere, som synes langt mer interessert i innvandreres ve og vel enn i vår egen nasjons fremtid.

De innskrenkninger som nå er foretatt i nordmenns friheter og rettigheter minner på en uhyggelig måte om Terbovens styre i perioden 1940 –45. Den gang ble tyskerne gjort til herrefolk i Norge. Tilsvarende gjør våre ynkelige og landsforræderske politikere i dag innvandrere fra alle slags kulturer, raser og religioner til herrefolk i dagens Norge.

For svært mange eldre, som opplevde okkupasjonstiden i voksen alder er det nærliggende å sammenlikne dagens politikere med Regjeringen, som var fullstendig tafatt og rådløs 9. april 1940 og Stortingets presidentskap (unntatt Hambro) og et flertall av stortingsrepresentantene, som gikk inn for at Kongen skulle avsettes sommeren 1940. Det var faktisk denne ynkelige og landsforræderske opptreden fra våre politikeres side som skapte den første aktive motstand, som senere utviklet seg til Milorg og Hjemmefronten. Men da Terboven jaget de gjenværende stortingsrepresentantene i løpet av sommeren 1940 og innsatte sin kommisariske regjering 25. september 1940, rettet selvfølgelig den aktive motstand seg mot disse myndigheter.

Men i motsetning til okkupasjonsmyndighetene, som sørget for ro, orden og disiplin blant sine egne tropper, makter dagens politikere ikke å holde hordene av innvandrere innenfor rammene av norsk straffelov. Ran, voldtekter, drap, andre voldsforbrytelser og narkotikasalg øker som aldri før, og tyverier og innbrudd er det nesten ikke bryderiet verd å anmelde. Politiet er underbemannet og nesten maktesløst. I domstolene og fengslene er det ventetider, som gjør det hele nærmest latterlig, og fengslene er som rene ferieopphold i forhold til fengslene i mange av forbryternes hjemland. For mange innvandrere er et norsk fengselsopphold nærmest en drømmetilværelse med ett rom, dusj, toalett, fjernsyn og tilgang på hobbyrom, trimrom, bibliotek, noe arbeid og inntekt og samvær med andre, i forhold til hvordan de levde i sitt eget hjemland.

Men Regjeringen har med ot. Prp. Nr. 33 og de andre foran nevnte lovendringene gått enda lenger ved å gjennomføre "omvendt bevisbyrde", eller som det med noe penere ord, men direkte misvisende, kalles "delt bevisbyrde", nemlig at utleier, arbeidsgiver eller andre som berøres av loven, skal bevise sin uskyld. Dette er et grotesk brudd på et elementært prinsipp i enhver rettsstat. De vedtak som allerede er gjort om dette, er en skam for Stortinget, og det er vårt håp at det iallfall skal finnes en del stortingsrepresentanter som har mot og rettferdighetssans nok til å si nei til denne bestemmelsen, som endog er temmelig klart i strid med FNs menneskerettskonvensjon om sivile og politiske rettigheter, artikkel 14,1, hvor det heter:

"Alle skal være like for domstolene. Ved avgjørelsen ..… av spørsmål om
hans borgerlige rettigheter og forpliktelser har enhver krav på upartisk og
offentlig saksbehandling ved en kompetent, uavhengig og upartisk domstol
opprettet i henhold til lov."

En domstol er ikke upartisk, når den skal starte med en forutsetning om at den anklagede part er skyldig. Vi håper dette spørsmål blir skikkelig vurdert av stortingskomiteen før saken blir fremlagt for Odelstinget.

Ytterligere et punkt som burde være fremmed i norsk rett, er at aggressive kamporganisasjoner skal overta den rolle som tradisjonelt og lovmessig har vært forbeholdt utdannede advokater. En naturlig rettssikkerhetsgaranti burde være at disse, ofte meget sensitive saker, nettopp ble forbeholdt advokater, som har grunnleggende etiske prinsipper som utgangspunkt for sin virksomhet. Det bør være særlig påkrevet hvis det skal bli aktuelt å føre rettssaker om saker som må forutsettes å påkalle meget sterke følelser fra begge sider. Aktive kamporganisasjoner synes spesielt å burde utelukkes fra å opptre i slike saker, hvis man setter rettssikkerhet i hovedsetet.

Vi vil også benytte anledningen til å understreke at norske politikeres oppgave er å ivareta Norges og nordmenns interesser -–ikke å ivareta interessene til de mange tusener som kommer fra alle verdens kanter for å søke lykken i Norge. Det er bare et fåtall som kvalifiserer til beskyttelse etter folkerettens regler om asyl, mens den alt overveiende del av innvandrerne gis opphold på humanitært grunnlag, etter reglene om familiegjenforening eller henteekteskap. Disse blir ikke nordmenn selv om de får norsk statsborgerskap. Norge er nordmenns fedreland, og nordmenn er en nasjon innen den hvite rase. Alle bevarer sin nasjonalitet hele livet, og mange grupper av innvandrere er i dag blitt så store at de ikke integreres med nordmenn, men med sin egen nasjonale gruppe.

Etniske og nasjonale konflikter finnes i de fleste land hvor flere nasjonaliteter deler et felles landområde. Våre egne erfaringer fra andre land, som Israel og Palestina, Balkan, Uganda, Kongo med Burundi og Rwanda, Sri Lanka m. fl. burde være mer enn tilstrekkelig til å innse at vi bør gjøre hva vi kan for å unngå tilsvarende etnisk kaos i Norge. Løsningen er ikke å gi innvandrerne særrettigheter og bedre økonomiske kår enn mange nordmenn, men å innføre strengere regler for opphold i Norge, ikke innvilgelse av norsk statsborgerskap og hjemsendelse til deres eget fedreland så snart dette er mulig.
Vi anbefaler at Ot. prp. nr. 33 forkastes.

Fosnavåg, 12. mars 2005
Folkebevegelsen Mot Innvandring

Bjørn Voldnes
Formann

Erik Gjems-Onstad
Høyesterettsadvokat


Om Ot.prp. nr. 33 (2004-2005)

Sendt til:
Stortingets Justiskomitee og Kommunalkomitee. "Alle" norske aviser og bedt om kronikkplass. Biskopene i Norge. De norske politiske parti. Departementene og Statsministerens kontor. Nasjonale aktivister.

Denne saken ble behandlet i Odelstinget 19.4.05.